Tilbake i Accra, siste dag, siste innlegg!

Uae, jeg skal tilbake til kalde, vaate Norge!
Naa sitter jeg paa en internett cafe i Accra og skriver mine siste ord. Bagasjen er paa flyplassen, passet er hentet, og ja, det er stort sett ikke mer aa gjoere enn aa vente til flyet gaar klokken23 lokal tid.

I gaar var siste dag paa barnehjemmet, utrolig trist! Jeg har gledet meg de siste dagene til aa dra fordi jeg egentlig ikke har vaert helt hundre prosent siden malariaen, men i gaar fikk jeg litt sjokk,og det gikk faktisk inn paa meg at jeg skulle reise. Silas hadde laget en lang tale til meg, Katrien og Lynn som som ogsaa hadde deres siste dag i gaar (frivillige fra Belgia). Alle ungene, frivillige, staff, Sanatu og Silas satt samlet i stuen. Fremmede var vi ikke lenger, det var som aa si farvel til venner og kjente, til familien min. Silas takket oss masse, og da jeg skulle takke for meg begynte jeg faktisk aa felle et par taarer. Veldig ulikt meg, siden jeg ellers er kald som stein (utenpaa i alle fall). Men jeg begynte aa tenke paa Sanatu, og naar jeg skriver dette faar jeg samme klumpen i halsen igjen. Konen til Silas, som jobber doegnet rundt. Allerede fem om morgenen vaakner jeg av at hun koster gangen utenfor. Hun jobber til hun daaner, og jeg vedder paa at det bare er spoersmaal om tid foer det skjer. Hun er den sterkeste kvinnen jeg noen sinne har moedt, og den herligste. Naar du spoer om hun er troett svarer hun alltid ja, og saa smiler hun og fortsetter aa jobbe. Armene hennes er saa utrolig svaere av muskler og hun er alltid gjennomvaat av svette. Jeg forstaar det ikke, hvor hun faar det fra. En ting er den fysiske styrken, men den psykiske styrken er helt utrolig. Dag ut og dag inn, det er aldri ferie, det er aldri pause. Jeg kan telle paa en haand de gangene jeg har sett henne sitte helt i ro uten et barn paa armen eller en oese i gryten, og bare snakke til en som har kommet paa besoek. Uten Timothy hadde det ikke blitt startet noe barnehjem, men uten Sanatu hadde det ikke kommet lenger enn tanken. Det er hun som baerer barnehjemmet paa sine skuldre, nakke, rygg, ja hele kroppen hennes boeyes under tyngen og frmetiden til disse tjue barna.

Takk Sanatu, for alt du gjoer, og for aa ha inspirert meg!

Naa skal jeg ikke sippe mer, det ble litt mye i gaar.

Jeg har tidligere nevnt at jeg ville bli fadder til en liten gutt, Samed, men jeg har ombestemt meg. Valget falt paa en utrolig soet liten jente, Dalila. Hun er veldig klengete og litt for glad i aa graate, men hun er det soeteste og beste jeg har sett av et barn. Samtidig ville jeg sponse en jente, siden jenter her ellers ikke blir prioritert. Naa har alle jentene paa barnehjemmet faatt sponsor, og det er kjempe bra! (tror faktisk alle barna til sammen ogsaa faar gaa paa skole naa!)

I gaar var "our day" for barna som gaar paa skole, dvs deres siste skole dag foer ferien som varer en maaned. Da faar de masse snop, og det er virkelig barnas dag!

Jeg maa ogsaa fortelle litt om de andre frivillige paa barnehjemmet som jeg har blitt kjent med. Det er som nevnt Katrien og Lynn fra Belgia, g Hester fra Nederland. Kjempe kjekke jenter som vi har tilbragt en del tid med. I helgen var vi oppegaaende nok til aa dra til Mole, men foerst hadde vi tenkt oss ut. Planen var aa overnatte paa Las Hotel fra fredag til loerdag, hotellet driver utestedet vi skulle paa, for saa aa dra videre til Mole neste morgen. (Grunnen til at vi ikke kunne dra hjem er at paa barnehjemmet maa vi vaere hjemme halv ti senest (!), og det er dessuten skummelt aa dra rundt sent paa natten). Vi moette de andre frivillige paa point seven bar foerst, og der var det andre frivillige, vaar venn Hope og noen verts soesken og venner av de andre. Kjempe hyggelig! Saa dro vi til nattklubben, men det var ikke saa mange folk der enda, saa vi ventet paa en liten bar rett ved siden av. Vledig kjekk kveld. Klubben var egentlig ikke saa mye aa skryte av saa jeg gikk fort ut igjjen, men goey aa ha sett. Det var moerkt med masse laser lys (litt saann 90-talls) og folk danset ganske heftig. Du saa at det kanskje ikke var de mest "ordnetlige" folkene som var der. "Ordentlige" folk drikker ikke, og de gaar i alle fall ikke paa nattklubber eller kler seg i kort skjoert o.l. som de gjorde der. Haha. Men det var veldig rart aa se fulle ghananere.

Netse morgen, kl fire dro vi fra hotellet (dte ble ikke noe soevn der gitt) og til busstasjonen. Her er det saa vinglete med billetter, at de av og til forhaandsselger billetter dagen foer og noen ganger ikke. Vi hadde faktisk spurt paa fredagen om de solgte, men vi maa ha misforstaatt, for naar vi kom der hadde de tydeligvis det. Men vi fikk i alle fall billetter til bussen kl 14.00, og dro hjem for aa sove.

Kl 16.00 gikk bussen, og dette er den verste bussturen i mitt liv hittil, verre enn mellom Accra og Tamale. Veien var konstant hompete fra en halvtime utenfor byen til vi kom frem. Og ikke nok med det; paa ekte ghanesisk og afrikansk vis var bussen totalt overbooket, og folk stod som sild i toenne med flere kilo mat med seg, levende hoener og jeg vet ikke hva. I tillegg er disse folka veeeldig glade i lyd og leven saa jeg er glad jeg hadde med ipoden min. Likevel, det er saa utrolig morsomt i forhold til Norge, for der er det helt tyst og hele bussen vil nistirre stygt paa deg om du prater i teleofnen. Haha!

Halvveis, midt i oedemarken, punkterte vi, selvsagt. Ikke hadde de noe aa stoette bussen med for aa skifte hjul heller, saa vi ble staaende der i minst to timer. Jippi. Men vi fikk kontakt med to sykepleierstudenter (damer, for en gangs skyld) og snakket en del med de.

Etterhvert kom vi frem rundt 22, sultne og slitne. Da var dte selvsagt ikke rom til oss paa hotellet, og det var en time tilbake til landsbyen. Heldigvis var det til slutt en ledig koeye og madrass paa et av dormene. Akkurat da takket jeg guden som jeg ikke tror paa og sovnet lykkelig.

Dagen etterpaa gikk vi en morning walk i bushen og saa baade bavianer, antiloper og elefanter fra 50 meters avstand! Kjempe fint, gled dere til bilder! Noen av dem badet, og det var rundt seks stykker til sammen! Vledig minneverdig. Resten av dagen gikk med til aa slappe av ved bassenget og nyte utsikten (hotellet laa oppaa en aas i parken!).
Netse dag var det busstur igjen, og dette gikk heldigvis fortere.

Hadde en fin siste uke paa barnehjemmet og kommer selvsagt til aa savne barna og alle sammen.
Jeg har laert saa mye av dette oppholdet og har virkelig laert aa sette pris paa det vi har hjemme i Norge. Likevel er det ikke akkurat rikdommen jeg gleder meg til, det er emr det aa gli inn i mengden igjen og ikke vaere annerledes uansett hva du gjoer. Jeg elsker kulturen her og SKAL tilbake hit. Kanskje akkurat DU blir med?