Tilbake i Accra, siste dag, siste innlegg!

Uae, jeg skal tilbake til kalde, vaate Norge!
Naa sitter jeg paa en internett cafe i Accra og skriver mine siste ord. Bagasjen er paa flyplassen, passet er hentet, og ja, det er stort sett ikke mer aa gjoere enn aa vente til flyet gaar klokken23 lokal tid.

I gaar var siste dag paa barnehjemmet, utrolig trist! Jeg har gledet meg de siste dagene til aa dra fordi jeg egentlig ikke har vaert helt hundre prosent siden malariaen, men i gaar fikk jeg litt sjokk,og det gikk faktisk inn paa meg at jeg skulle reise. Silas hadde laget en lang tale til meg, Katrien og Lynn som som ogsaa hadde deres siste dag i gaar (frivillige fra Belgia). Alle ungene, frivillige, staff, Sanatu og Silas satt samlet i stuen. Fremmede var vi ikke lenger, det var som aa si farvel til venner og kjente, til familien min. Silas takket oss masse, og da jeg skulle takke for meg begynte jeg faktisk aa felle et par taarer. Veldig ulikt meg, siden jeg ellers er kald som stein (utenpaa i alle fall). Men jeg begynte aa tenke paa Sanatu, og naar jeg skriver dette faar jeg samme klumpen i halsen igjen. Konen til Silas, som jobber doegnet rundt. Allerede fem om morgenen vaakner jeg av at hun koster gangen utenfor. Hun jobber til hun daaner, og jeg vedder paa at det bare er spoersmaal om tid foer det skjer. Hun er den sterkeste kvinnen jeg noen sinne har moedt, og den herligste. Naar du spoer om hun er troett svarer hun alltid ja, og saa smiler hun og fortsetter aa jobbe. Armene hennes er saa utrolig svaere av muskler og hun er alltid gjennomvaat av svette. Jeg forstaar det ikke, hvor hun faar det fra. En ting er den fysiske styrken, men den psykiske styrken er helt utrolig. Dag ut og dag inn, det er aldri ferie, det er aldri pause. Jeg kan telle paa en haand de gangene jeg har sett henne sitte helt i ro uten et barn paa armen eller en oese i gryten, og bare snakke til en som har kommet paa besoek. Uten Timothy hadde det ikke blitt startet noe barnehjem, men uten Sanatu hadde det ikke kommet lenger enn tanken. Det er hun som baerer barnehjemmet paa sine skuldre, nakke, rygg, ja hele kroppen hennes boeyes under tyngen og frmetiden til disse tjue barna.

Takk Sanatu, for alt du gjoer, og for aa ha inspirert meg!

Naa skal jeg ikke sippe mer, det ble litt mye i gaar.

Jeg har tidligere nevnt at jeg ville bli fadder til en liten gutt, Samed, men jeg har ombestemt meg. Valget falt paa en utrolig soet liten jente, Dalila. Hun er veldig klengete og litt for glad i aa graate, men hun er det soeteste og beste jeg har sett av et barn. Samtidig ville jeg sponse en jente, siden jenter her ellers ikke blir prioritert. Naa har alle jentene paa barnehjemmet faatt sponsor, og det er kjempe bra! (tror faktisk alle barna til sammen ogsaa faar gaa paa skole naa!)

I gaar var "our day" for barna som gaar paa skole, dvs deres siste skole dag foer ferien som varer en maaned. Da faar de masse snop, og det er virkelig barnas dag!

Jeg maa ogsaa fortelle litt om de andre frivillige paa barnehjemmet som jeg har blitt kjent med. Det er som nevnt Katrien og Lynn fra Belgia, g Hester fra Nederland. Kjempe kjekke jenter som vi har tilbragt en del tid med. I helgen var vi oppegaaende nok til aa dra til Mole, men foerst hadde vi tenkt oss ut. Planen var aa overnatte paa Las Hotel fra fredag til loerdag, hotellet driver utestedet vi skulle paa, for saa aa dra videre til Mole neste morgen. (Grunnen til at vi ikke kunne dra hjem er at paa barnehjemmet maa vi vaere hjemme halv ti senest (!), og det er dessuten skummelt aa dra rundt sent paa natten). Vi moette de andre frivillige paa point seven bar foerst, og der var det andre frivillige, vaar venn Hope og noen verts soesken og venner av de andre. Kjempe hyggelig! Saa dro vi til nattklubben, men det var ikke saa mange folk der enda, saa vi ventet paa en liten bar rett ved siden av. Vledig kjekk kveld. Klubben var egentlig ikke saa mye aa skryte av saa jeg gikk fort ut igjjen, men goey aa ha sett. Det var moerkt med masse laser lys (litt saann 90-talls) og folk danset ganske heftig. Du saa at det kanskje ikke var de mest "ordnetlige" folkene som var der. "Ordentlige" folk drikker ikke, og de gaar i alle fall ikke paa nattklubber eller kler seg i kort skjoert o.l. som de gjorde der. Haha. Men det var veldig rart aa se fulle ghananere.

Netse morgen, kl fire dro vi fra hotellet (dte ble ikke noe soevn der gitt) og til busstasjonen. Her er det saa vinglete med billetter, at de av og til forhaandsselger billetter dagen foer og noen ganger ikke. Vi hadde faktisk spurt paa fredagen om de solgte, men vi maa ha misforstaatt, for naar vi kom der hadde de tydeligvis det. Men vi fikk i alle fall billetter til bussen kl 14.00, og dro hjem for aa sove.

Kl 16.00 gikk bussen, og dette er den verste bussturen i mitt liv hittil, verre enn mellom Accra og Tamale. Veien var konstant hompete fra en halvtime utenfor byen til vi kom frem. Og ikke nok med det; paa ekte ghanesisk og afrikansk vis var bussen totalt overbooket, og folk stod som sild i toenne med flere kilo mat med seg, levende hoener og jeg vet ikke hva. I tillegg er disse folka veeeldig glade i lyd og leven saa jeg er glad jeg hadde med ipoden min. Likevel, det er saa utrolig morsomt i forhold til Norge, for der er det helt tyst og hele bussen vil nistirre stygt paa deg om du prater i teleofnen. Haha!

Halvveis, midt i oedemarken, punkterte vi, selvsagt. Ikke hadde de noe aa stoette bussen med for aa skifte hjul heller, saa vi ble staaende der i minst to timer. Jippi. Men vi fikk kontakt med to sykepleierstudenter (damer, for en gangs skyld) og snakket en del med de.

Etterhvert kom vi frem rundt 22, sultne og slitne. Da var dte selvsagt ikke rom til oss paa hotellet, og det var en time tilbake til landsbyen. Heldigvis var det til slutt en ledig koeye og madrass paa et av dormene. Akkurat da takket jeg guden som jeg ikke tror paa og sovnet lykkelig.

Dagen etterpaa gikk vi en morning walk i bushen og saa baade bavianer, antiloper og elefanter fra 50 meters avstand! Kjempe fint, gled dere til bilder! Noen av dem badet, og det var rundt seks stykker til sammen! Vledig minneverdig. Resten av dagen gikk med til aa slappe av ved bassenget og nyte utsikten (hotellet laa oppaa en aas i parken!).
Netse dag var det busstur igjen, og dette gikk heldigvis fortere.

Hadde en fin siste uke paa barnehjemmet og kommer selvsagt til aa savne barna og alle sammen.
Jeg har laert saa mye av dette oppholdet og har virkelig laert aa sette pris paa det vi har hjemme i Norge. Likevel er det ikke akkurat rikdommen jeg gleder meg til, det er emr det aa gli inn i mengden igjen og ikke vaere annerledes uansett hva du gjoer. Jeg elsker kulturen her og SKAL tilbake hit. Kanskje akkurat DU blir med?

Myggen, malaria og meg

Jeg har blitt kjent med malaria, og det var ikke et trivelig bekjentskap, skal jeg love dere. Det hele begynte med at jeg gjennom en natt i forrige uke svettet og froes noe helt sykt om hverandre. I tillegg til en del feberfantasier, var jeg helt ute neste morgen. Hadde hatt litt hoste i forveien og tenkte egentlig at det bare var det, men neida.

Vi dro paa sykehuset neste morgen, og det i seg selv er en meget interessant historie. Det var det militaere sykehuset, og det virket som ett av de bedre.Hadde hoert at noen av de i byen hadde hoens og geiter loepende i gangene. Ikke fristende akkurat. Foerts maatte vi sitte aa vente i et slags venterom som ikke var noe venterom siden det var ute. Hele sykehuset bestod paa en maate av en park med smaa hus som skulle forestille avdelinger og kontorer. Naar det var min tur maalte de temperaturen og blodtrykket som tydeligvis var alt for lavt. Jeg ble egentlig ganske lettet da siden vertsfaren min sa at ved malaria har man hoeyt blodtrykk, og at det mest sannsynligikke var det da. Saa maatte vi vente en stund til foer vi gikk til legen. han tok bare blodtrykket igjen og en blodproeve og sendte meg inn paa en seng for aa "hvile".

Hvile ja. Jeg ante ingenting. Etter en stund kommer det masse leger og sykesoestre inn. De hadde ikke faatt testresultatene men begynte likevel aa styre paa. Jeg var ikke helt trygg akkurat der. Plutselig finner de ut at de skal sette megpaa drypp. Og jeg har jo aldri vaert innlagt paa et sykehus i Norge en gang, og blir ganske engstelig. Foerst stikker de inn feil naal i blodaaren. Jaevlig, vondt forresten. Spesielt naar de dreier rundt for aa se om den egentlig passer. De kjefter selvfoelgeligpaa meg og sier at jeg maa jobbe med dem. Oe, veldig irriterende. Akkurat som om jeg sitter aa velger ut naaler. Neste gang gikk heldigvis bra. Saa kommer det verste. I loepet av helgen hadde vi vaert i Kintampo med noen av de frivillige vi var sammen med i Accra. Han ene hadde fortalt om en annen frivillig i byen hans som maatte ta malariasproeyten i rompen, og som var saar en uke etter. Og den sproeyten fikk jeg og. Jeg fikk helt panikk naar jeg saa den, stor og lang og helt forferdelig. Jeg var ikke forberedt i dethele tatt siden jeg ikke trodde jeg hadde malaria. Men den maatte inn og detgjorde noe helt forferdelig vondt. Au!

Etter dette laa jeg egentlig bare inne og ventet paa at dryppet skulle bli ferdig. Men de satte paa nytt drypp hele tiden og fortalte meg forskjellige ting hele tiden. En sa jeg kunne dra hjem samme kveld, en annen sa jeg maatte bli til soendag. Men alle var veldig sure naar jeg spurte om naar jeg fikk gaa hjem. Akkurat som om jeg ikke ville bli frisk. Men jeg skjoenner det jo litt egentlig, det er sikkert ikke saa mange her som haar mulighet til aa dra paa sykehus eller et saa bra et, og saa kommer en liten hvit jente og klager. Men jeg mente jo absolutt ikke aa klage :/

Det endte i alle fall med at jeg fikk dra hjem etter litt over et doegn, med to malaria sproeyter paa hver side av stumpen. Kjempe kjekt. Legene var ganske merkelige. Han ene spurte konstant hvor beina mine var. Under lakenet svarte jeg. "AAAa, jeg trodde kanskje de var amputert!". Og nei det var ikke spoek, og ja, hver bidige gang han kom. Rart. En annen lege beundret neseringen min og ville ha lik selv. Haha! Han sa " det er saa kult, men jeg vet ikke om jeg toerr!". Jeg maatte virkelig strevefor aa ikke le. En voksen lege, kan du tro det?

Endelig hjemme har jeg lugget strak ut til i gaar. Er fremdeles ganske svak, men naa er det bare aa spise saa gaar det bra. Appropo det, spising gaar daarlig. Denne maten er fort til aa bli lei av, og naar du er syk er det helt jaevlig. Blaeh! Klarer det virkelig ikke. Malin og jeg skal proeve aa gaa ut aa spise i dag, bare for aa faa litt naering. Malin har forresten ogsaa fatt malaria, men det virker som hun takler det mye bedre. Haaper det, saa hun slippper aa gjennomgaa oppkast og den ekle foelelsen jeg har hatt i over en uke naa.

Jeg er naa besatt paa aa begynne aa jobbe igjen paa mandag, haaper det gaar etter planen, har virkelig savnet ungene! Bllir goey aa bli kjent med de nye frivillige ogsaa, som jeg saavidt fikk treffe foer jeg ble syk.

Ellers maa jeg fortelle litt fra helgeturen vaar foer jeg ble syk (naa har jeg kastet bort to av fire helger paa den dumme sykdommen, kjempe skuff:( ). Da dro vi til Kintampo som nevnt, badet i fossefall og matet aper, heelt utrolig!!
Og saa traff jeg en mann som mente jeg burde gifte meg med Simon. det hele begynte med at jeg spiste peanoetter. Han lurte paa hvordan jeg klarte aa aapone skallene, siden jeg er oburuni (hvit utlending) . Jeg svarte at det hadde jeg laert meg selv etter litt proeving og feilling. Ikke godtatt. Kanskje kjaeresten din har laert deg? Nei. Ektemannen? Nei. Har ikke kjaereste. Aa, saa du har kommet til Ghana for aa finne deg en mann? Mange greie mannfolk her. Alle vil elske deg og ta vare paa deg og gi deg alt du trenger. Nei, ellers takk, jeg jobber som frivillig. Vil du ikke ha en mann? Eh, neeei, egentlig ikke. Aa? Liker du ikke svarte? Hahah, jeg begynte jo selvfoelgelig aa le. Don't matter if you're black or white! Aa, da er det ghananerne da? Nei, en god venn avmeg er halvt ghananer (her kommer simon inn i bildet). Her ble han veldig imponert og spurte om jeg likte ham. jada, kjempe grei fyr det. Laaang tankepause. Kanskje du boer gifte deg med han da? Heheh, nei tror ikke det, vi er bare venner. Aa kom igjen, ghananere er de beste mannfolkene, bla bla bla. Etter lang forhandling ga jeg opp og sa at jeg gikk med paa aa snakke med Simon naar jeg kom hjem om det kanskje var mulig.
Haha, det er den beste marriage-samtalen jeg har hatt!

Neste helg tenker vi aa dra til Mole National Park, og saa er det bare en uke til jeg er hjemme! Baade gleder og gruer meg.
Angaaende bilder faar jeg det ikke til. dere faar vente tolmodig paa min hjemkomst.

Takk for alle bursdagshilsner forresten, var ganske slapp og syk saa det ble ikke noen stor fest akkurat. Dere er best!

Delt kjaerlighet!

Hei igjen mine soete nordkvinner/menn!

Her gaar alt ganske saa bra med oss, men ikke med barnehjemmet :( I gaar maatte Timothy fortelle staben sin at de ikke vil faa loenn denne maaneden. Grunnen til dette er at de har faatt inn veldig lite penger denne maaneden. Organisasjonen som driver dem i Canada har kun sendt dem 100 cedi, som er i underkant av 500 kr. Vanligvis faar de minst 1000 cedi.

Dette er utrolig trist! Og her er mye av maten dyr fordi det meste produseres i soer pga toerken. En sekk med ris koster 60 cedi! Dette kan hoeres dumt ut, men jeg har ganske daarlig samvittighet for ikke aa gi dem noe av min "rikdom", men dette er ikke vaar jobb som frivillig. For det foerste har vi betalt masse i flybillett og opphold, og vi er attpaatil studenter. Men den viktigste grunnen er at vi er her so, frivillige, vi er arbeidskraft, ikke en hvit pengesekk fra nord. Begynner vi aa gi penger, vil det kanskje bli forventet av andre frivillige, og da oedelegges hele opplegget.

Istedet proever Malin og jeg aa faa venner og familie til aa bidra. Haaper du ogsaa kan bidra! Sammen er vi sterke! Du kan ogsaa bli fadder, som nevnt i forrige innlegg.

Naa skal jeg slutte aa skrive om denne triste situasjonen og heller fortelle litt om de siste dagene. Vi har etterhvert faatt lov til aa hjelpe mer og mer til. I dag har jeg vasket klaer, og jeg lover, har helt syyykt gangsperr i armene! Alle lo av oss, men saann er det her. Alle ler av hvitingene, men det er bare godt ment. Naar ghananerne ler, er de glade!
Med 17 barn blir det ganske mye vasking om dagene. Vi brukte fire boetter for aa vaske, vri og skylle klaerene i. Huff, jeg skjoenner ikke hvordan Sanatu, Cecilia og alle de andre klarer det hver dag. Men de maa jo klare det. All aere til dem!

Det er ogsaa ganske mye baesj og tiss ute og gaar, ikke minst med min favoritt gutt, Samed (2 1/2 aar). De har ikke bleier, saa han er konstant gjennomvaat, lille stakkar. Proever aa skifte saa mye som mulig paa han, men ender fortsatt opp med tiss paa skjoertene mine...
Det er ekkelt, men du blir vant til det. Det er jo tiss over alt.

Jeg skal forresten bli fadderen hans, saann at han faar gaa paa skole. Han er ganske smart og oppvakt saa tror han kommer til aa bli noe en dag :)

Ja, det er mye tiss her. Likevel er huset fint og stort. Vi har baade dusj og do, men det er ikke alltid det kommer vann ut. Maten vi faar har jeg litt blandede foelelser for. det er vel 2 av 7 retter jeg virkelig har likt. Vi faar ofte ris (er saa jaevlig lei av det, allerede) og en eller annen tomatsaus, ofte med helknuste ansjos til... jeah.
I dag fikk vi banku, som er doeds ekkelt. Det er paa en maate raspeballe, bare at det smaker ingenting tilsatt roeyk. Jepp. Men jeg spiser litt og fyller paa med Digestives og frukt (skulle oenske jeg kunne leve paa det). Det jeg derimot er ganske begeistret for er en slags maisstuing og yolof ris. Nam! Yam er ogsaa ganske godt. Dette er en frukt/groennsak som minner om en noe soetere potet.

Det kan hoeres ganske idiotisk ut at jeg ikke spiser opp maten naar barnehjemmet lider oekonomisk, men ingen fare. I motsetning til Norge, gaar ingen mat til spille, hverken i oppgang- eller nedgangstider. Alt blir spist. Enten tar de voksne det, ellers kaster barna seg over det foer du faar sagt kake.

Jeg er blitt utrolig glad i Ghana og i barnehjemmet, men maa innroemme at jeg savner en del ting ogsaa. Jeg har ikke lyst til aa dra hjem, men det hadde vaert digg med et eget "Norge-rom", som jeg sa til Malin i dag. Et kaldt rom med melkesjokolade, dundyne osv.
Jeg har laget en liste over alt jeg savner med Norge:
1. VENNENE MINE!
2. Melkesjokolade
3. (delvis) myggfri tilvaerelse
4. Kjoett (type biff)
5. Pasta/ikke ris til hvert jaevla maaltid
6. Ensomhet (Ghananerne er saa altfor sosiale i blant, og det blir verre naar du bor paa jobben som er et barnehjem)
7. Mamma og pappa og Geisha
8. Raskt internett (bare tilgjengelig internett i det hele tatt, naa er eg paa internett kafe og det gaar treeeigt)
9.Lyse netter (her blir det moerkt rundt 18.00
10. Norsk sommertemperatur og sjoen!
11. Aa kunne si at jeg ikke er religioes uten aa frykte ryktestroem
12. Drikkbart kaldt springvann

Men det er saa utrolig mye jeg elsker ved Ghana ogsaa:
1. Folkene. Alle er saa utrolig avslappet, snille, hjelpsomme, morsomme og sosiale.
2. Dette fortjener to punkt! Bare kulturen i det hele tatt!
3. Barnehjemmet selvsagt
4. Samed og Dalila
5.Musikken. Deilig reggae!
6. Maten (hvis du ikke spiser det hver dag)
7. Kalde dusjer i 40 C
8.Aa drikke vann fra plastikkposer (isteden for flasker!)
9. Humoren!
10. Wildlife (skal til Mole national park om noen uker, jeej!)
11. Regnet
12. Kollektivansvaret (alle tar drosjer sammen, alle deler osv)

Naa skal jeg sjekke facen, mailen og litt nyheter fra BAAEERRRRRRRRGEN BY!
I helgen skal vil til Kintampo (midt mellom Tamale og Kumasi) for aa se waterfalls og ape reservat! Vi drar sammen med de andre fra introduksjonsuken, saa det blir spennende aa se hvordan de har hatt det!

Masse kjaerleik til dere der hjemme!

Tamale

Endelig i Tamale! Naa har jeg vaert her siden fredag (fire dager) og trives ganske godt.
Bussen fra Accra og hit tok 14 timer (!) og var gaske saa forferdelig. Det var en tv i bussen som det ble vist masse nigerianske filmer paa (Nigeria er e diger filmprodusent i Afrika, kalles Nollywood). AA, lover dere, de var utrolig tragikomiske. Kjempe daarlig kvalitet paa alt, filming, redigering, lyd, story og skuespillere! Det var saa daarlig at det var doedsmorsomt! Alle historiene handlet om en uskyldig jente, en eller flere menn og en hore. Og alle de slemme roeykte selvfoelgelig. Ellers hadde vi fire stopp paa turen, og her ble doene verre og verre for hvert stopp. Det startet med tette doer og avsluttet med en mur vi skulle staa paa og pisse ned med avispapir til dopapir. For aa si det saann, jeg holdt meg der...

Da vi kom frem regnet det heftig, og det lynte saann at hele himmelen lyste opp, vakkert (veldig loevenes konge foelelse)!
Vertsfaren vaar er en ganske liten og soet mann med den beste latteren. Vertsmoren, Sanatu, er ganske tilbaketrukket men veldig hyggelig. Det er klart at det er Timothy (faren) som bestemmer. Likevel tror jeg hun er en av de bedre stilte.

Vi bor paa barnehjemmet i en landsby, ca 10 min med bil fra Tamale sentrum. Det er 17 unger paa barnehjemmet og de er helt klart elskbare. Vil ikke si at jeg har noen favoritter, men er spesielt fasinert av Samed, en liten gutt paa 2-3 aar som er ganske saa spesiell. Han har kjempe store, soete bollekinn, og en stor begeistring for de rareste ting. Han elsker aa vaere hoeyt oppe og klatrer hele tiden. Opp og ned, opp og ned i evigheter. Han har ogsaa veldig attitude og det er kjempe morsomt aa se paa naar han viser at han ikke er interessert. Da ser han paa med vanntro blikk og snur seg med hevet hode og spankulerer vekk.

Jeg er ogsaa blitt glad i Debbie og Dalila som sikkert er rundt 3-4 aar. De er utrolig hengivne og soete!

Men det er selvsagt alle ungene. Vi ble straks kalt for mommy, og de skal absolutt vise deg alt, hele tiden. Plutselig har du syv unger oppaa deg som samtidig vil at du skal lese for dem, leke eller loefte paa dem. Sjarmerende men en smule slitsomt skal jeg innroemme. Vi har ikke jobbet noe i helgen, bare lekt og blitt kjent med ungene. Paa soendag var vi i kirken, noe som ble en annerledes og litt skummel opplevelse. Vi gikk alene for de andre hadde allerede dratt, og naar vi kom ble vi vennlig vist til ledige stoler. Gudstjenesten var allerede i gang (de holder egentlig paa i fire timer, men jeg tror de fleste komer halvveis) med synging, skriking og being paa ekte afrikansk vis. Etter en liten stund kom en mann bort til oss. Dette var pastoren og han lurte paa om vi ville introdusere oss. Hehe, nei egentlig ikke tenkte vi, men vi kunne jo ikke si nei foran hele landsbyen. Saa vi fikk mikrofon og maatte reise oss midt i kirken! haha, det var utrolig flaut!
Etter gudstjenesten var det tydeligvis flere som ville snakke med oss. En annen mann kom bort aa ga oss brus og lurte paa om vi likte gudstjenesten. Vi forklarte at det var annerledes enn i Norge med all dansing og sang, men at det var bra, bortsett fra at det ikke alltid var like lett aa forstaa naar folk snakket og sang samtidig. Dette satt han pris paa og deretter begynte ha aa reruttere oss til diverse grupper i kirken, som vi konstant proevde aa takke nei til. Da han spurte om vi var kristne ble jeg litt stresset, siden jeg absolutt ikke er det og hadde syntest at gudstjenesten var en smule kvelende, men malin sa ja og han tenkte nok at det var for oss begge. Jeg ville jo ikke lyve, men naar han sa at det at gud er i ens hjerte er det viktigste i livet for et hvert menneske, foelte jeg at jeg ikke hadde noe valg.. jeg tenkte uansett at det ikke ville vare saa farlig siden vi ikke vil vaere her paa de neste soendagene da vi heller skal reise rundt. Det var foer vi fikk vite at det hadde vaert fem stk fra kirken hjemme hos oss i gaar naar vi var ute en tur. Uae.. Hehe, blir spennende aa se hva de vil :)

I dag var vaar foerste jobbdag, og vi var begge spent siden vi ikke hadde faatt lov til aa bidra med noe som helst i helgen. Sanatu bringer oss all mat og lar oss ikke vaske egne tallerkner en gang!

Det foerste vi gjorde var aa bade ungene og kle paa dem. Det var en smule ekkelt foerst siden mange hadde baesjet... De har heller ikke raad til bleier for det er ganske dyrt her, saa de tisser paa seg om natten og paa madrassene (som ikke blir vasket, bare lagt uti solen for aa toerke). Vi tenker derfor paa aa kjoepe nye madrasser og bleier til dem snart.

Etter det fikk vi med noed og neppe vasket opp etter oss og ungene, foer vi lekte en stund ute i hagen. (dette er da de minste barna som ikke er paa skolen)
Saa var det tid for litt laering (de skal ha minst 1 1/2 t hver dag med undervisning), og vi larte dem farger og alfabetet.

Etter loensj tok Timothy oss med til byen. Den var litt mer oversiktlig enn Accra, og litt mindre travel. Gleder oss til aa utforske paa egenhaand!

Da vi kom hjem proevde vi aa spoerre om vi kunne faa laere aa vaske klaer, men Sanatu og et staffmember bare lo av oss, haha, forstaaelig nok. Men vi fikk hjelpe til og det gikk ganske greit med haandvask, selv om de synes vi er veldig treige (samme med oppvasken).

Spent paa morgendagen om vi faar gjoere mer da. Vi skal tydeligvis proeve aa laere de stoerste ungene litt data, ifoelge timothy, og det blir jo spennende!

Vil bare oppfordre til de som vil eller har mulighet (evt spre det videre) aa bli fadder til et av barna. Det koster 160 kr i maaneden, og gir dem skolegang paa en god privatskole.
Gaa inn paa hjemmesiden for bilder og mer info, eller bare ta kontakt med meg! Husk at dette er noe jeg er en de av og kan gaa god for. Barna blir tatt godt haand av, men barnehjemmet sliter med penger, og dette kan DU gjoere noe med! (hjemmesiden staar i det foerste innlegget)

Ellers haaper jeg at alle har det utrolig bra og nyter ferien og ikke savner meg alt for mye!

Fadder?

Litt oppsummering av de siste dagene i Accra

Ja, naa er det siste kveld i Accra! Huff, det blir trist aa forlate den koselige gjengen, men samtidig gleder jeg meg til aa moete vertsfamilien og begynne arbeidet som frivillig! Drar klokken syv i morgen tidlig (noen maa dra klokken fire, saa jeg klager ikke for aa si det saann!), og bussturen tar 12-13 timer. jippi. Men drar med soete Malin fra BRGN saa, det blir hipt. yeah.

Litt oppsummering av i gaar og i dag:

I gaar skulle vi ha dans- og trommeundervisning. Dere vet jo hvor heftige rytmer jeg har, saa dere kan nok tenke dere resultatet. jeg synes det var doedsgoey og lo meg halvt i hjel, men instruktoeren synes ikke at det var noe goey at jeg ikke klarte det. surpomp :) Sykt goey med dans ogsaa, ble doedssliten, saa naa kan jeg spise saa mye olje i maten som det gaar an (de bruker helt sinnsykt mye olje her, det er liksom minst 5 liter olje per maaltid... urgk). Vi "hang" ogsaa en del paa Oxford Street. det var litt tomt siden det var Ghanas nasjonaldag, men det funket egentlig fint siden mindre folk betyr mindre selgere som foelger etter deg og drar deg i skjoertet.

Vi har blitt kjent med en merkelig fyr paa hostellet som heter Allan og kommer fra Senegal eller Togo, og er paa business reise her. I gaar ville han ha oss med ut, og vi tenkte ja, saa kjekt, en som kjenner byen litt! herregud, det er det verste, han tok oss med til Accra Mall. Skikkelig richkids sted, uae. og saa la han ann paa malin, stakkars. men han betalte for de sinnsykt (for aa vaere ghana) dyre drinkene. En oel i Ghana (den er forresten paa 7 dl) koster normalt rundt 1 cedi, som er ca. 4-5 kr(!). Der kostet den 4. jesus.

I dag hadde vi cooking class med ghanesisk mat. Utrolig goey, emn slitsomt. det tok saann 3 timer aa lage maten, selv om det var mest laererne (vet ikke hva jeg skal kalle dem, instruktoerer?) som gjorde det. I alle fall saa skulle min gruppe, bestaaende av Stephanie, Malin og jeg lage Yoluf ris. Dvs olje, tomatpuree, tunfisk, masse loek, kinakaal, gulroetter, paprika, og maaasse ris og veldig strekt krydder. I tillegg lager vi kylling som vi foerst koker og saa friterer.
Heftig! For aa koke mat maa vi bruke en kullpotte som maa viftes heeele tiden for aa holde varmen. Det var veldig slitsomt! Og jeg skjaerte tydeligvis kaalen feil vei, og det var en stor tragedie sa Gifty. men saa lo vi! Det er det som er saa fint her, du gjoer en feil, og det kan virke litt alvorlig, men saa bare ler man av det etterpaa.

Uansett, maten var kjempe god (spesielt den vi laget). Det andre som ble laget er jams som er noe som likner paa potet, men jeg synes det smaker kokosnoett. En kan koke det eller fritere det. Red red er en slags boenne stuing med fisk, og saa er det en groennsak som jeg ikke husker hva heter, men som likner paa banan, bare at en maa fritere den for aa spise den. Den smaker en blanding av potet og banan og et eller annet som jeg ikke kan sette fingeren paa. Nam, i alle fall!

Etter dette dro vi til hostellet og saa rett ut paa tur igjen. Vi tok en trotro inn til byen som nok er det mest vanlige kollektivtransportmidlet i Ghana. En trotro er en liten van som stappes full av mennesker (bokstavelig talt. Det henger folk ut doeren og paa taket) og kjoerer rundt. En maa bare huske paa aa spoerre regelmessig hvor den skal, for de svarer litt i hytt og pine. Det koster omtrent 0,10-0,20 cedi. Skittbillig og kjempe goey! Vi tok den til oxford Street for Bridie skulle kjoepe ny telefon. deretter dro vi til et fort ved kysten Christianborg eller noe (beklager at jeg er litt daarlig paa navn, men jeg har saa daarlig tid til aa skrive at jeg ikke har tid til aa tenke over ting). Dette fortet ble brukt til aa holde slaver fanget under koloni-tiden og Nkruma skal visst ogsaa ha vaert fengslet der noen aar. dette fortet ligger ved kysten, naer James Town som er et ganske fattig stroek i Accra. Jeg mener ogsaa aa ha blitt fortalt at det bor mange nigerianere i dette stroeket. Vi gikk bortover, og jeg merket spesielt naa at jeg faktisk var hvit. Folk kom bort og tok meg paa armen og glanet og stirret. det var ganske ekkelt, men saann er det bare, og det er bare aa ikke la seg skremme.

I kveld er alle ganske slitne, spesielt den yngste, Natalie som er ett aar yngre enn meg. Hun er utrolig nervoes og klarer ikke aa spise. Stakkars, haaper alt ordner seg :)

Sowah, fyren jeg kjoepte bildet av kom tilbake i dag, heldigvis uten Daniel. jeg ble veldig glad for hadde ikke noe lyst til aa dra uten aa betale. Sowah er doedskul, skikkelig god fyr, og veldig reggea ("You my sistah, I'm yah brotha"). Han hadde med seg noen venner, og den ene satt med meg mens de fikset noe. Jeg ble igjen spurt om jeg hadde kjaereste og barn(?!), og vi begynte aa snakke om giftemaal og saanne ting, og etterhvert sa jeg at jeg ikke har saa veldig lyst til aa gifte meg. Han ble helt sjokkert, det var nesten morsomt, men jeg angret litt for jeg tror han tok det som en fornaermelse. Han spurte hvorfor, og sa at det er guds mening ogsaa videre, og jeg plumpet selvsagt ut med at jeg ikke trodde paa gud. hehe, og saa ble det stille. Men jeg tror det er en smart ting aa si naar du uventet faar ubehagelige spoersmaal om giftemaal og alt det der. For de faerreste ghananere vil ha en som ikke tror paa gud.

Det var det for i dag, skal proeve aa legge inn bilder i Tamale.
Gleder meg helt sykt!! Hvordan gaar det der hjemme? Send meg en mail paa face!

Masse "one love" fra Accra!

Bare to dager sa du?!

Naa har jeg vaert her i to dager, men det foeles allerede som om det har gaatt to uker. kom greit fram paa soendag paa Pink Hostel. Deler naa rom med tre andre av totalt fire andre frivillige. Det er Malin og meg fra Norge (Bergen), Bridey fra Australia, Natalie fra England, Stephanie fra Belgia og Gerrard fra Irland. Kjempe grei gjeng aa ha her. Hver dag drar vi til SYTO-kontoret som er organisasjonen vi jobber for her nede, og har diverse "lessons". I dag hadde vi spraakleksjoer i twi (uttales chwi eller noe), og det var noe vanskeligere enn Vincent (vil ikke kalle han laerer, men ja) sa. hehe, alle maatte proeve aa ha en samtale paa twi, og, ja, det gikk vel hel greit. Alle paa SYTO-kontoret er utrolig greie. Vi har Vincent som er mer eller mindre guiden vaar, og Paul, sjaafoeren, og vaar "Black Mama", Tina, som btw er veldig ghanesisk. veiving med armene og hoy skriking, gjentakelser og slike ting er helt normalt. Saa jeg faar proeve aa holde latteren tilbake.
I Tamale snakker de Dagbani, saa fikk et hefte med grunnleggende uttrykk og ord. Haaper vi faar litt muntlig oeving ogsaa, ellers blir det kanskje litt vanskelig.

Etter kontorbesoeket dro vi paa en rundtur i Accra, for aa se de mest grunnlegegnde attraksjonene. Vi saa independence square (Obama skal forresten komme 10. juli, og det folk synes det er veldig kult, og det henger masse plakater med Ghanas president og Obama rundt om. Ghana er faktisk det foerste afrikanske landet han besoeker.), Dr Kwame Nkrumah memorial place (Viktig frigjoeringshelt og (foerste?) president for Ghana), Accras "Oxford Street" osv. Egentlig skulle vi gaa paa det store markedet, men det regnet, saa Vincent sa at det var ganske ekkelt og litt farlig aa gaa i den gjoermen uten ordentlige sko. det var egentlig veldig dumt, men haaper Malin og jeg kan dra til et liknende i Tamale. Saa isteden for dro vi til et litt mindre marked utenfor byen. Og her kunne du ikke stoppe. Stoppet du mellom bodene ble du naermest angrepet av selgere. "Sistah sistah, this nice for you I give you nice price, eey?" Og jada, vanlig markeds attitude, men herregud, du faar jo ikke gaa, de loeper etter deg. Cluet er aa ikke faa oeyekontakt. Huff, det hoeres jo faelt ut, men daann er det.

Naa har vi egentlig bare chillet litt utenfor hostellet med fersk ananass og mango fra markedet. Diigg!

Jeg tror jeg er forelsket i Ghana. Folk er saa utrolig chill her. det finnes ikke noe bedre ord aa beskrive ghanesere paa. Alle tar det helt med ro, og inkluderer deg som bare det. Og av og til litt for mye. I gaar var vi paa stranden, og det var tydeligvis en litt pick-up strand fikk vi hoere etterpaa. Naar vi kom inn paa stranden skjedde det samme som paa markedet i dag. Vi ble bombandert med selgere og varer. Greit nok, men jeg er ekstremt daarlig til aa prute og ikke minst opptre uinteressert. Men det jeg synes var litt kult var at selgerne foerst saa ut som om de bare var paa stranden for aa kose seg, ikke for aa jobbe. Etterhvert forstod jeg at de egentlig gjorde litt av begge deler. For de begynte aa snakke med oss og noen andre frivillige som bare var en tur i Accra foer de skulle dra hjem. Det viste seg at han ene jobbet paa det samme barnehjemmet som Malin og jeg skal jobbe paa, bare i Accra (det er liksom en slags kjede tror jeg). Til slutt kommer det en fyr bort til meg aa begynner aa snakke. Foerst tenker jeg nei, dette orker jeg faktisk ikke, og bare ja ja, nei jeg vil ikke gaa en tur med deg. Haha dette er sykt morsomt, fordi han begynte foerst aa si saann aa jeg liker stemmen din og masse saant tull, men etterhvert begynte han aa si saann ja, jeg foeler at vi kjenner hverandre og jeg kan se hvordan du tenker og masse tull. Jeg bare jaha ja, for jeg hadde ikke sagt noe som helst nesten, og jeg tenkte at dette var helt absurd, og proevde aa vise at jeg var uinteressert. men fyren stoppet jo ikke, og etterhvert tenkte jeg, jaja han er sikkert grei og snill, og begynte aa prate litt med han.
Etterhvert begynte han aa hinte til at vi skulle gaa en tur, og jeg svarer at nei egentlig ikke, for jeg kjenner deg ikke i det hele tatt. Han forstaar hva jeg mener og sier at han skal respektere vaart vennskap, for vi er familie naa, vi er en. Ok, tenker jeg, smiler litt nervoest og skulle oenske jeg kunne himle med oeynene som et helvete.

Uansett, det blir tid for aa dra hjem, og han sier at han har lyst til aa besoeke meg for han har noen fine bilder, og dumme naive idiotiske meg tenker, ja, hvorfor ikke. Han har jo sagt at han forstaar at vi bare er venner. Saa han faar nr mitt (faatt nytt nr i Ghana, skal legge det inn til slutt). Naar vi gaar ut og spiser glemmer jeg telefonen paa rommet, og naar jeg kommer tilbake er han med to venner der, og han har sendt fem (!) mld til meg og ringt masse. Jeg ble ganske sjokket naar han faktisk kom, men tenkte joda, det gaar fint vi er jo rett utenfor hostellet. Vi sitter ned, malin, jeg og vennene hans og han. Ghanesere er veldig glad i kroppskontakt, saa det blir en del high 5s og "one love" som de kaller det (knoke mot knoke). dette er helt greit. Men igjen skjer dette med at vi er en og en familie, sistah brothah og saa videre. Fortsatt greit. MEN, her kommer den store overraskelsen paa meg. Daniel, min "spesielle venn" tar meg i haanden (paa en mer enn en vennskapelig maate), og sier you know I got a sister (ekte soester eller venninne, jeg aner ikke) in Norway, and when I come see you there we can meet her. Jeg tror selvsagt at jeg hoerer feil og ser spoerrende paa han. I want to be with you eey? Hehehehehehe sier ejg roesker haanden til og sier godnatt og hadet og gaar forskrekket inn paa rommet. Foerst tenker jeg at jeg har overreagert, men naar jeg vaakner i dag har jeg faatt to nye mld fra han og naa har jeg faatt fem totalt i dag. Her er en: Life is a teacher, the more we live, the more we learn, sleep, sleep in peace... Daniel. Og : Please talk to me. BLESS.

Greien er at kompisen hans solgte meg et faaantastisk bilde, som jeg ikke hadde nok penger til, men fikk beholde, saa jeg er noedt til aa se kompisen igjen, og da vil jeg mest sannsnlig se denne daniel igjen ogsaa. Oe! Vledig lite i form. Som du sier Hanna, jeg kommer ALLTID opp i saanne rare ting. Blaeh.

Men naa vet jeg det, og jeg skal slutte aa vaere saa naiv. Dumme meg. Haaper dere forstod situasjonen, det var kanskje ltt mye detaljer og stuff, og jeg er litt daarlig til aa forklare.
Haaper ikke dere blir redde, det er jo bare aa le av. Og ikke si det til mamma, hun kommer til aa frike. hehe.

men serioest, jeg elsker dette landet (saa langt), dere som skal dra, GLED DERE. Det blir suuupert! Naa gleder jeg meg bare til aa komme til familien og begynne jobbingen!
Folk er saa utrolig vennlige og hyggelige, og de har de fineste smilene.

Update paa vaeret: som noen sikekrt har faatt med seg er det regntid, og fuktigheten er mer enn 80 % !! Men det er heldigvis ikke saa varmt da, ca. 30 C. I Tamale vil det nok vaere baade toerrere og varmere, saa vi faar se hvordan det gaar. litt kult aa vaere her naar det regner. deilig varmt regn!

Skal proeve aa legge ut bilder, men har ikke tatt saa mange enda, saa kan vaere dere maa vente til jeg kommer til Tamale.

Nr mitt er 0203895694, saa blir veldig glad for en mld i ny og ne! (Husk bursdagen min :))

Ok, da skal jeg gaa aa dusje heten av meg!

Aninwula for naa!!

Echina Ghana!

Dette er helt rart. I morgen, om drøyt et døgn er jeg på vei til Ghana. Om jeg er forberedt? Nei, det kan jeg vel egentlig ikke si. Jeg har ikke pakket, jeg har ikke kjøpt myggspray eller gave til familien (noe som er veeeldig vanskelig å finne) og jeg har heller ikke funnet en hatt som kan forhindre at nakken min brenner vekk. Likevel er jeg utrolig rolig utenpå, grillechill om du vil, men tror kanskje at en svak indre uro snart kan krype frem.

MEN, jeg tenker det går fint, er egentlig veldig zen rundt hele greien (kanskje litt for mye). Det ordner seg, man finner det man trenger, og det jeg eventuelt ikke finner kan og skal og bør jeg klare meg uten. Sånn er livet og jeg fortjener å leve litt utilrettelagt for en gangs skyld.

Disse tankene er sikkert ikke så interessante, heller ikke så veldig greie å forstå, for dere som liksom skal lese og "følge med" på meg. Derfor er det kanskje bedre at jeg konkret forklarer hele situasjonen for dem som er åndssvake og ikke har hørt etter på noe jeg har sagt de siste seks månedene:

- Jeg skal bo i Ghana i seks uker. En uke er introduksjonsuke i Accra, hovedstaden. Resten av tiden skal jeg tilbringe i Tamale, den tredje største byen i Ghana, regionshovedstaden i nord-regionen. Tamale er en del større enn Bergen, mellom 300-400 000 innbyggere sier ryktene i alle fall.

- Jeg skal jobbe på et kristent barnehjem (i den muslimske regionen, hoi hoi) som heter Hands of Mercy Orphanage.

- Jeg skal bo hos familien Silas, der mannen forøvrig er sjef på barnehjemmet.
I familien er det så vidt jeg vet en mann og en kone, Timothy Silas Wumbei og Sanatu Silas, og tre barn, Gideon (15), Rejoice (8) og Godwin som er 2 år.

Mer vet jeg vel foreløpig ikke, og håper derfor på at det vil være noe tilgang på internett, og at det ikke er alt for treigt (slik det pleier å være i Afriken - men det går jo an å håpe) slik at jeg kn oppdatere dere her hjemme.

Nå skal jeg sove, for jeg har alt for megt å gjøre i morgen, ja det blir rent for mye!

Med det sier jeg nanti ye - ha det bra på twi!